De første rommene gir en innføring i museets stil gjennom raske visuelle triks, speileffekter og perspektivgåter. De er ideelle for å prøve ut kameravinkler før de større oppsetningene, og hjelper nybegynnere med å forstå hvor stor innvirkning posering har på det endelige resultatet.

Denne klassiske oppstillingen med tvunget perspektiv får den ene besøkende til å se enorm ut, mens den andre fremstår som leketøy. Det er et av museets mest opplagte fotomotiver, noe som også betyr at folk ofte blir her lenger enn forventet for å ta flere bilder.

Et skrått interiør gjør at vegger og gulv virker ustabile, slik at du kan innta stillinger som om du går sidelengs eller klamrer deg fast til taket. Det går best å ta bilder når det er litt ledig plass i rommet, så regn med korte ventetider når det er mye folk.

Disse rommene skaper noen av museets merkeligste bilder, der kroppene ser ut til å sveve eller være ute av normal balanse. Det går raskt å oppleve dem, men besøkende tar ofte flere bilder til illusjonen blir helt perfekt.

Dette er en av de mer teatralske scenene, og kulissen henter inspirasjon fra Prahas okkulte folketro med et middelaldersk verksted, rekvisitter og en kanon. Det føles mindre som et puslespill og mer som å trå inn i et iscenesatt fantasi-tableau.

Dette hjørnet er laget for lekent, storslått drama, der besøkende befinner seg midt i et eventyrlandskap som er større enn livet. Familier bruker vanligvis mer tid her, fordi stedet egner seg like godt til morsomme poseringer som til store gruppebilder.

Kjente ansikter og kunstreferanser dukker opp overalt i museet i en skjev, tegneserieaktig form. Disse utstillingsgjenstandene er verdt å se nærmere på, fordi vitsen ofte endrer seg når man skifter posisjon eller sammenligner det øynene ser med bildet.

Refleksjoner, optiske illusjoner i taket og iscenesatte utsiktspunkter gjør dette til et av museets mest desorienterende rom. Det egner seg spesielt godt for enslige reisende, fordi opplegget tar seg av mye av det visuelle selv uten en stor gruppe.